Nordlandsbåten - Tusen år med levende kulturarv
Du hører vinden i seilet. Bølgene mot ripbordet. Lyden av tauet som dras gjennom skauthullet. En og annen beskjed fra høvedsmannen, båtens styrmann, fra den bakerste tofta. Lydene fra en Nordlandsbåt under seil.
I hundrevis av år var disse lydene like vanlige for folket langs Helgelandskysten, som lyden av bilene på veien er i dag. Den gang da havet ikke var en barriere eller et hinder, men snarere kilden til livet for øy- og fjordfolket. Matfat og ferdesvei. Selve pulsåren som fraktet folk og fe, fisk og korn, tømmer og tobakk. Fra den innerste fjord til den ytterste ø’. Og båtene som gjorde det mulig, Nordlandsbåten, ble livsnerven.
Erla i Alslia
Alslia, Bindal, juni 2025
På stasplass, endelig ferdig, vakker som et smykkeskrin. Nordlandsbåten Erla er klar for jomfruturen fra båtbyggeriet i Alslia i Bindal. Her ligger båtbyggeriet til brødrene Erling og Jann Alsli. Her har de bodd, og bygget båter hele sitt liv. Mange slags båter, og mange slags Nordlandsbåter, både store og små.
Den siste i rekka er seksringen Erla, som de har bygget sammen med Leif Kåre, Lars Kåre og May Lene Øren. Et familieprosjekt med far, sønn og datter i lære, og brødrene Alsli som mentorer og byggeledere.
Erling og Jann var ikke de eneste som fortsatt bygde Nordlandsbåter, men de var kanskje de siste som faktisk hadde det som jobb i Bindal. Som yrke og virke. De fleste av dagens båtbyggere har lært faget i voksen alder og bygget båter på siden av annet arbeid. Ikke Erling og Jann. De lærte det på gammelmåten, i båtskottet, av sin far, som lærte det av sin far. Slik båtbyggerkunsten har gått i arv, generasjon for generasjon, helt tilbake til vikingenes båter og skip, og lengre tilbake enn det igjen. Over 1000 år med taus kunnskap, som sitter i nevene og i blikket.
I vikingenes kjølvann
Vassås, juni, år 700
På Vassås, langs en annen av Bindals mange fjorder, kan vi se sporene etter store naust fra vikingtiden. Her har det en gang ligget store båter, med plass til mange mann, eller mye last. Dette er spor etter et overskuddssamfunn.
Livet her oppe i nord krevde en egen type båt. Den måtte være god å ro, for alle dagene med vindstille. Den måtte være stødig under seil, for de lange turene ut til fiskefeltene og handelsstedene. Den måtte også være solid, for å tåle grov sjø. Og den måtte være lett, slik at den kunne dras på land for å beskyttes mot råte, uvær og vinterisen på fjordene. Dessuten måtte den være mulig å bygge av de treslagene vi har her i nord.
Disse kravene gjaldt for vikingebåtene for 1200 år siden, like mye som de gjorde for Nordlandsbåtene for 150 år siden. Noen av verktøyene har riktignok blitt bedre og gjort jobben enklere, fra vikingenes økser, enkle håndbor og håndsmidde jernnagler. Men prinsippene bak, og kravene til båten, var likevel i stor grad de samme som for dagens båtbyggere. Så det er ikke tilfeldig at Nordlandsbåtene ligner på små vikingskip – de er en del av den samme kulturarven.
Det viktigste fellestrekket er byggeskikken klinkbygging. Plankene som båten bygges av, båtbordene, overlapper hverandre. Båtbyggeren starter med det nederste bordet – kjølbordet – som festes i kjølen. Det neste bordet – halsen – legges utenpå der igjen. Og så videre, helt opp til ripa, det øverste bordet. Bordene festes til hverandre i sua, overlappingen mellom bordene, med jernnagler. Så klemmes bordene sammen med klinking, hvor en jernskive – roa – drives på naglen fra innsiden før den klinkes fast. Denne prosessen kalles også båtsøm.
Å bære en kulturarv
Alslia, Bindal, juni 2025
Vi bæres inn i dette livet med kjærlighet, omsorg, forventning og glede. Vi bæres ut av det med ærbødighet, respekt, ettertanke og sorg. Alt dette ligger som et teppe over Alslia denne fine junidagen. Over hundre Bindalinger og båtentusiaster har tatt veien hit for å være med på sjøsettingen. Det er en pilgrimsferd av mennesker og nordlandsbåter. Flere av dem ble bygget nettopp her, og la en gang ut på samme jomfruseilas som Erla skal legge ut på i dag.
Men nå blir det ikke flere. Erling, den siste av brødrene i Alslia, fikk aldri se båten ferdig. Sommeren før døde Erling brått i en ulykke, 70 år gammel. Erla stod fortsatt i båtskottet og ventet bare på finpussen og en siste hånd på verket.
Båtbyggermiljøet i Bindal mistet på kort tid tre bautaer. Viktige kulturbærere og kunnskapsbærere. En tusen års linje av taus kunnskap ble brutt. Det var et hardt slag for båtmiljøet.
Bjørn Vatnan er et av storseilene i dette miljøet. Han har opplevd mang en vinterdag før. Et skarpt blikk med eventyrlyst og glimt i øyet, pågangsmot og en kjapp replikk. Bjørn er det vi kaller hel ved, og en stødig type. Men i dag er øynene litt blanke, skrittene litt tyngre og det er litt mindre vind i seilet. Kanskje kjenner han stadig mer vekten av en kulturarv skuldrene.
Å sy en båt
Ordet båtsøm kommer fra før klinkingens tid. Før jernalderen og jernnaglene. Da brukte man tau av røtter (tæger) , sener fra dyr som rein eller nise, skinn eller lignende materialer og sydde båtbordene fast i hverandre. Prinsippet med jernnagler er det samme, og ordet båtsøm brukes fortsatt den dag i dag.
Båten sys sammen med bordene først, nedenfra og opp, som et skall. Dette kalles huden på båten. Den hviler ikke på et stivt rammeverk eller sterkt skjelett, men bærer seg selv. Det ene bordet hviler på det neste, fra kjøl til ripe. Dette gir lette, sterke og mykere båter, med tynnere bord som støtter hverandre. Klinkbygde båter bryter ikke imot bølger eller skjærer gjennom dønninger med tunge skip og tykke plankers rå styrke. De løfter seg oppå havet og beveger seg med det.
Disse egenskapene ligger også i båtens konstruksjon, finjustert litt og litt gjennom tusen år med tradisjon. Nordlandsbåten er bredest foran midten, konstruert slik at de nederste båtbordene bryter opp en skavl av sjø som de øverste bordene hviler på når båten er under fart. På den måten graver ikke båten seg ned i sjøen når vinden drar båten fremover. Dette var livsviktige egenskaper for fiskerne som måtte komme seg raskt ut til fiskefeltene når været var godt, og raskt tilbake igjen når været ble dårlig. De måtte stole på båtene med sine liv, og dermed la de livene sine i båtbyggernes hender. Det er ikke rart at det lå mye stolthet i å bygge en god båt.
Å seile med egen vind
Alslia, Bindal, juni 2025
Nå står den på praktplass ute i solen. Treverket er nytt og lett, gyllent av sollys og linolje, og enda ikke mørknet av alder og tjære. Et smykke av en båt, omhyggelig satt sammen, som av den fineste fiolinmaker.
De fremmøtte samles rundt båten, og høvedsmann Robert Strand tar kommandoen når de sammen varsomt skal lede Erla til vannet. Som et barn til dåpen, som en kiste til graven, bærer de båten med andakt. 18 menn og kvinner om båten, og mange flere rundt. Blant dem de tre som startet prosjektet og har vært med på hele prosessen sammen med Erling og Jann. På sitt vis har de gått i lære i tre år, fra de gikk ut i skogen og plukket ut egnede trær og røtter som de har barket og tørket, høvlet og klinket. Helt til de hadde formet skog til båt. Nå døpes båten i sjøvannet den skal settes ut i, og de kan klatre ombord for Erlas første reis.
Det er ikke ofte, nå, at noen ror de drøyt 7 kilometerne gjennom Sørfjorden fra Alslia til Terråk. Men for ikke lenge siden var dette det vanligste.
Folkevogna på fjorden
Reppå, Bindal, 1946
Lyden av båtbyggerenes klinkhammere synger rytmisk og taktfast ut i den lille, veiløse fjordgrenda Reppå. Vinteren nærmer seg. Folket på de fire gårdene er ferdig med sommerens onner, og både høyet og poteten er tatt i hus. Noen har kanskje vært borte på anleggsarbeid, og noen skal kanskje snart legge ut på den lange veien opp til Lofotfisket. Men akkurat nå, er de alle båtbyggere.
Fjordene og kysten i Nord-Norge er fulle av veiløse gårder og grender, akkurat som Reppå. Og i en tid hvor havet var veien, var færingen selve folkevogna. Som den minste av nordlandsbåtene var den lett å både ro og ta på land for én person alene, og både kvinnene og kårfolket kunne klare seg med den når mannfolkene var ute på fiske og arbeid. Med den kom de seg på selvbergingsfiske, til skole, kirke og kjøpmann. Disse båtene trengtes over alt. Men de kunne ikke bygges over alt. Båtbyggerne måtte ha både rikelig og riktig skog, hvor de kunne plukke ut trær og røtter som vokste med den form og vridning som båtene krevde. Og det hadde de i Bindal.
En såpass viktig og sikker inntekt var båtbyggingen at en ny færing i båtskottet var nesten like bra som penger i banken. Hvis du snart hadde en båt du fikk solgt, kunne du “handle på båten”, altså på kreditt. Så hver båt som ble bygget, hadde stor betydning for båtbyggeren og familien.
Tre og tjære, diesel og plast
Terråk, juni 2026
Lyden av klinkhammeren høres ikke lenger i Reppå. Eller Alslia. Eller de andre grendene langs fjordene i Bindal. En båtform, byggeskikk og tradisjon som har overlevd fra før vikingtiden, er i ferd med å gå ut av tiden. Lenge, sakte og sikkert, kunne de tilpasse Nordlandsbåten til ny teknologi og nye behov. Både sagbruket, linefiske og garnfiske endret litt på formen på båtene. Men båtmotorens inntog på starten av 1900-tallet ble for alvor begynnelsen på slutten.
Flere forsøker å sette motor inn i de større nordlandsbåtene, som åttringen og seksringen. Men de egenskapene som gjør den god under seil, jobber mot båtene når de setter motor i dem. Nå må båtene tilpasses mye. De bygges bredere, får flere bordganger, og noen setter på både dekk og kahytt. Gradvis endrer disse motoriserte båtene så mye karakter, at de ikke lenger er å kjenne igjen som nordlandsbåter, og snart er det moderne fiskebåter som sjarker og skøyter som tar over på de store fiskefeltene
Frem til 50- og 60-tallet har den minste av nordlandsbåtene, færingen, fortsatt sin plass og sitt bruk. Som skyssbåt til skole og kirke, til heimfiske og “pekall-båt” for de som var for gamle til å dra på Lofotfiske. Men utover 60-tallet gjør plast- og glassfiberbåtene for alvor sitt inntog langs kysten. Disse moderne materialene er enklere å vedlikeholde enn gran og furu, og disse nye båtene har ikke nordlandsbåtens krav til naust for å ligge trygt over vinteren. De kan ligge på vannet og i havna hele vinteren gjennom, eller stå omtrent hvor som helst på land uten problemer. Og ikke minst: De lar seg masseprodusere
Det heter seg at en dreven båtbygger kunne bygge en færing på 14 dager, med lange arbeidsdager i båtskottet. Da snakker vi om en dreven båtbygger. Tre er et levende materiale, og hvert båtbord krever et kyndig øye og en kyndig hånd for å få den formen båten skal ha. Ingen tre i skogen er helt like, og ingen færinger på fjorden blir helt like. Plastbåtene, i motsetning, lot seg serieprodusere og støpe i form.
Plutselig ser ikke de gamle nordlandsbåtene ut som en stolt kulturarv lenger. Nå ser de ut som klenodier og utdaterte museumsgjenstander fra hårdere tider og trangere kår, dømt til å støve ned under gamle garn i gamle naust.
Et nytt symbol
Nordlandsbåtens tid i glemsel blir heldigvis ikke langvarig. Mot slutten av 60-tallet og utover 70-tallet vokser den nordnorske kulturreisingen frem som en reaksjon på sentraliseringen i sør. En politisk bevegelse og kulturkamp, og en søken etter den nordnorske identiteten. Nå er det en ny generasjon som får øynene opp for de gamle båtene, og det blir starten på en ny bølge av båtbygging.
Du kan ikke bygge en nordlandsbåt etter instruksjoner. Du kan ikke lese deg til det i en bok. De gamle båtbyggerne lagde seg egne måleskiver, maler, vinkler og forholdstall de bygde etter. Arbeidstegningen var gjerne en plankebit med bare de viktigste målene, og det var egentlig ikke så farlig om noen andre enn båtbyggeren selv forstod den. Det var uansett bare en enkel huskeliste, det var først og fremst båtbyggerens erfaring, kunnskap og håndverk som lagde en god båt. Taus kunnskap, i nevene og i blikket. Båtbyggerkunsten læres best av å være med i arbeidet, og de som ikke hadde anledning til det, hadde en utfordring. De gamle båtbyggerne er praktiske karer, fra en tid der “pedagogisk” var et fremmedord og barneoppdragelse var mors anliggende. Mange kan vise, få kan forklare.
Heldigvis finnes det fortsatt noen båtbyggere av den gamle skolen, og andre går motbakkene og lærer seg det som best de kan. De prøver, feiler, lærer og mestrer. Snart har “hele” Bindal en færing igjen, og på slutten av 70-tallet arrangerer de den første Nordlandsbåtregattaen og fyller fjorden med Bindalsfæringer. Dette er kanskje den tydeligste markeringen på at båten har gått fra å være et praktisk fremkomstmiddel, til å bli et symbol på nordnorsk identitet og kultur.
Å fange vind
Selfjorden, Bindal, september 2025
Å seile er å fange vind. Så enkelt, og så vanskelig. For du kan styre båten, og du kan flytte seilet. Men vinden, den er helt og holdent sin egen herre. Og når en vindrosse, et kraftig vindkast, brått fyller seilet, tar det tak med voldsom kraft. Følger du ikke med da, kan den raskt ta råderetten fra deg, som Bjørn Vatnan sier. I verste fall blåser båten helt over ende, det som kalles å kullseile. Mange fiskere har gått bort på havet på grunn av brå uvær med kraftige vindkast. Å seile nordlandsbåt, spesielt med råseil, er ikke noe for nybegynnere.
Men et sted må man jo begynne. Derfor arrangerer Bindal Kystlag seilkurs hvert år. I år er Erla med. Siste hånd er lagt på verket og nå heiser de seil for første gang. Nå er det Bjørn Vatnan som er læremester og kulturbærer. Det er mye å holde rede på, for den som god seiler skal bli. Alt har sine navn. De ulike delene av seilene. De mange tauene. Drag og vant, liner og braser. Råa, nedhalar og stag. Når vinden tar tak, må mannskapet ha full kontroll. Spesielt når man skal krysse opp mot vinden, og vende båten. Alvorlig langkjølte, kaller Bjørn nordlandsbåtene, og derfor vanskelige å vende. Det krever lagarbeid, spesielt på de større båtene. Og alle må kunne sitt.
Denne kunnskapen er like viktig å bevare og videreføre som kunnskapen om byggeskikk. Den ene kan ikke finnes uten den andre. Nordlandsbåtene har alltid vært et møte mellom båtbyggere og sjøfolk. Mellom skog og hav.
Ny kurs, mot ukjent fremtid
Utover 80- og 90-talllet begynte de å bygge store båter igjen flere steder i Nordland, og Alslia er ikke noe unntak. Halvfemterømminger, åttringer og fembøringer. Flere gikk sammen og fikk bygget storbåt, og klinkhammerne gikk jevnt og taktfast i båtskottet til Erling og Jann i Alslia. Flotte båter som Solsiglar, Alslijenta, Faragut, Nordlændingen og Rappstein. Og det ble gode båter. Med eventyrlyst og ungdommelig overmot gikk Rappstein helt til Shetland og tilbake, en ferd med over 200 kilometer med åpent hav over Nordsjøen.
Nå er både båter og mannskap blitt grå i både treverk og skjegg, uten at de gir seg av den grunn. Faragut er nyrestaurert og seiler så stolt som aldri før. Rappstein er plukket nesten helt ned til kjølen, og det gamle mannskapet jobber jevnt og trutt for å sette den i stand igjen. Et nytt “ungdomslag” i 20-årene har tatt over roret på Alslijenta.
Disse båtene er en arv fra flere tusen år tilbake. De har fortsatt vind i seilene og kraft bak årene for noen år til. Du ser dem i båtskottet, i havna og på fjorden når du besøker Bindal. Husk da at båtene du ser, og menneskene du møter, er vår tids kulturbærere av en lang og stolt tradisjon.
