Terrengsykkel på Nesna - Å bytte ut joggeskoa med sykkel!

Vi hadde snakket om det en stund, å se hvordan Stokkatind, vil være med sykkel som redskap og ikke joggeskoa. Stokkatind er den minst utfordrende av alle Nesnas fire topper, og den kan greit nås mellom 1015 ferga fra Nesna og 1510 returen fra Tomma. Da kan du i tillegg spise matpakka di og nyte utsikten mot vannene på Handnesøya og utover mot Tomma. Du vil også ha full kontroll på både Sjona og Litjsjona på hver sin side av øya.

29.08.201812:32 Georg Enga

Nettsted

Nettstedet Skog og Landskap med sine gårdskart på nett er et supert utgangspunkt for å planlegge små ekspedisjoner. Her finner du god oversikt over skogsveier, og du kan studere enten gråtonekart eller flybilder. Du finner veier, stier og tråkk, men det er likevel vanskelig å vurdere kvaliteten på hva som venter. Det er også vanskelig å omsette høydekoter til hvor bratt det er i virkeligheten. Bratt til fots og bratt oppover med sykkel er to forskjellige størrelser og på et gitt tidspunkt er det langt raskere og lettere å gå enn å sykle.

Puster

Vi la med ferga ut en litt fuktig morgen og vel framme på øya sykla vi mot gården Stokka  hvor vi hadde sett oss ut en gårdsvei som gikk langt til fjells. Det var som om hele skogen drakk og pusta ut etter regnværet, og fuktighet og angen var dominerende. Skogsveien var som skogsveier flest. Den var både lettere gjengrodd på plasser, skadet av vinterens nedbør og den var bratt. Det er ikke å stikke under  stolen at det ble mye dytting av sykkelen og våte bein. Det kan likevel hevdes at bedre syklister enn oss med god kondis kan klare å sykle storparten av denne turen. Artikkelforfatteren slet mest, mens turkompis Ronny Mathisen klarte flere lange drag i seige motbakker.

Sti

Vi sykla veien til ende og tok løs på en liten sti som vi hadde sett oss ut på kartet. Dessverre hadde vi i gleden over en liten nedoverbakke mista den rette stien og vi var på en som gikk for langt ned og ikke den som skulle ende i Hinesskaret hvor vi skulle finne den merka turstien til toppen. Dyretråkk er uransakelige, det som ser ut som en middels norsk riksvei, kan forsvinne i løse luften rundt en stein. Vi dytta oss opp til rett sti og prøvde å sykle en travers oppover mot delingen. Fra delingen mot Storvatnet ser du målet og du ser hele ryggen oppover til toppvarden på Stokkatind.

Fint

Her begynte den fine syklingen, det er ganske mange høydemeter, men det er fin stigning og en kan sykle mest på sti og på stein. Det er effektivt og godt, og det er fine tekniske utfordringer som en kan prøve seg på. Utsikten særlig mot Tomma er spektakulær og stupet mot vannene nedenfor er både høyt og bratt. Det gir en følelse av luftighet som er befriende. Er du heldig på vei mot toppen kan du se ned på rovfugl som sirkler i lufta under deg.

Toppen

Toppvarden på Stokkatind er så vidt under 600 meter, og hvis du klatrer halvveis opp på den er du der. En aldeles utmerket sted for en liten brødskive eller sjokolade. Det er flott utsikt i alle himmelretninger. Som så mange som er opptatt av toppturer med sykkel eller ski er det nedturen som en gleder seg til. Vi har sykla/dytta opp relativt grove sykler med demping både foran og bak for å kunne dra på litt, men turen kan som sagt tas godt med en fin halvdemper med gode dekk. Bare for å sette det i perspektiv, en dyktig terrengsyklist på en gammalt rask kan sikkert kjøre fletta av oss nedover også, så det er rytteren det kommer an på og ikke utstyret.

Flyt

Utstyr eller ei, det er noe eget med rask flyt nedover fine stier, du må ha full konsentrasjon, og prøve å se deg ut en linje hvor du møter på minst mulig store, skarpe steiner , huller eller store dropp. Frykten for å gå over styret er alltid til stede, men det går som regel bra hvis en våger å sette litt fart på, står på pedalene og prøver å fange opp de slagene som hamrer løs på deg fra underlaget. Det er masse lyder, demperne suger luft, knastene på dekkene brummer over stein, og det hyler litt i våte bremser, vi svinger over, rundt og nedover, stadig nedover. En må prøve å unngå å sette pedalen i bakken, eller kjøre stein inn i eikene, du må unngå å komme for langt fram på sykkelen.

Teknisk

Vi fikk en spektakulær og flott nedkjøring ned til Hinesskaret. Det er klart den artigste vi har hatt på Nesna fordi det fløt godt og det var mulig å gjennomføre i relativt stor fart. Naturen er spektakulær, farta er moro og sykkelen fungerer godt. Stas!! Du bruker noen minutter ned det som tok halvtimen opp, men sånn er det med sti og terrengsykling. Fra Hinesskaret og nedover valgte vi turstien i stedet for den ruta vi kom opp. Det gjorde at vi i langt større grad havnet i teknisk vanskelig terreng. Smale stier, krattskog, store steiner, våte røtter og trange svinger. Dette terrenget skiller klinten fra hveten, og undertegnede trillet sykkelen ned mange vanskelig parti. Unge Mathisen derimot klarte som regel å snirkle seg ned, med to fingre på bremsene og kroppen plassert god bak sete. Lengst ned løste det seg opp og vi dro på nedover en skogsvei som endte i grinda nede ved veien.

Stress


Vi gratulerte hverandre med turen, plukka av hansker, hang en svett hjelme bak på sekken og drakk begjærlig vann av drikkesekken. Lår og legger skalv lett av anstrengelse, ansiktet er prikkete av søle og gud vet hva fra diverse bufe. Planen er å cruise tilbake til ferga, men en raskt blikk på klokka tilsa at det ikke ble noen crusing. Så med puls på topp, syre i beina, røde i trynet tråkk vi om bord på bilfergen ”Tomma”. Lykkelige over å ha nådd ferga og lykkelige over å ha gjennomført en flott tur!

Tekst og Foto: Halvor Hilmersen/Nesna

Les også